Excerpt: Alt jeg vil (All I want)

Maria satt lent over kjøkkenbordet, øynene lukket og prøvde å ikke tenke. Hun hørte på katten som smattet og malte, og stengte alt annet ute. Plutselig stoppet lyden. I stedet hørte hun tassing av poter. Hun åpnet øynene og rettet seg opp. Katten satt foran føttene hennes og så opp på henne. Så hoppet den opp på bordet i et elegant tilsynelatende uanstrengt byks. Katten satte seg midt på bordet og stirret Maria rett inn i øynene. Øynene var lysende grønn og dannet en tydelig kontrast mot den oransje pelsen. Det var en flott katt, han så ikke ut som en typisk omstreifer eller villkatt. Villkattene som av og til dukket opp i hagene i nabolaget, tigget mat ellr fanget småfugler ved fuglebrettet, de så alltid tynne og pjuskete ut, de hadde noe rastløst og vaktsomt over seg, alltid rede til å flykte ved den minste truende lyd eller bevegelse. Men katten som satt på bordet til Maria virket både velfødd og velstelt. Han viste overhodet ikke tegn til å være nervøs, de uutgrunnelige grønne øynene stirret på henne så arrogant og selvsikkert som bare en katt kan.
Jeg håper det smakte, sa Maria. Hun visste ikke hvorfor, men det kjentes helt naturlig ut å snakke til katten.
Jo, takk det gjorde det, svarte katten. Nå har jeg blitt fullstendig sprø, tenkte Maria. Jeg snakker med en katt, og tror at den snakket tilbake. Er det dette som er sånn post-traumatisk stress syndrom? Kanskje jeg holder på å bli syk, jeg feberfantaserer. Hun holdt den hånda mot pannen, den andre mot halsen for å sjekke pulsen.
Tunfisk er en av mine desiderte favorittretter, fortsatte katten, mens den slikket seg om munnen. Jeg sier selvsagt ikke nei til ferske reker, eller et stykke laks, men tunfisk har helt klart en uovertruffen konsistens og smak i svært mange tilfeller. Selv når det bare snakk om sakene fra boks som du ga meg nå. Da jeg bodde i litt mer siviliserte strøk enn denne småbyen, så spiste jeg fersk tunfisk regelmessig. Det var saker det, tennene mine løper i vann bare jeg tenker på det.
Katten stoppet et øyeblikk med å snakke for slikke på den venste forlabben.
Det jeg prøver å si er at jeg blir i veldig godt humør når jeg får tunfisk. Det vekker alle mulig slags gode minner, ikke sant? Ikke for å være uhøflig, men du burde virkelig la være å sitte med munnen åpen på den måten. Det får deg til se mer enn rimelig uintelligent ut, for ikke å snakke om risikoen for at du plutselig kan svelge en flue, dessuten pleide Helena å si at du er en veldig smart ung pike, så du burde kanskje gjøre en innsats for å leve opp til det.
Katten avbrøt nok en gang monologen sin, denne gangen for å glatte på den store buskete halen. Maria lukket munnen. Så åpnet hun den igjen for å snakke. Først kom det bare en hes lyd, en slags kvekking, så kremtet hun og ordene kom ut, selv om stemmen var ustødig.
Snakker du? Du er en katt... som snakker?