Frostrøyk
an excerpt

Han myste ut gjennom vinduet som var dekket av et hvitt slør. Bleke krystaller som hang sammen, nesten som spindelvev, hindret ham i å se så godt som han egentlig kunne, og det var bare en liten halvsirkel av snøen utenfor som skinte i lyset fra vertshuset. Han visste at hvis han hadde kunnet se enda lenger ut hadde han sett den tykke tåka som hadde ligget over dem i flere måneder nå. Den hadde greid å trenge seg inn i vertshuset óg, men det var ikke den som var skyld i de klamme håndflatene hans. De var svette og varme selv om de klamret seg til det kalde stålet i øksa hans.
Han syntes han hadde sett noe, noe som bevegde seg for bare et øyeblikk siden. Men det var ingen i landsbyen som turte å gå utendørs etter nattefall. Ikke når isbjørnene kunne ligge på lur et sted der ute der ingenting kunne avsløre den lyse pelsen. Et drag av avsky gled over fjeset hans da han tenkte på alle de døde som lå der ute. Morgenen etter ville han ikke vite om han hadde kjent dem, eller om det var noen av kystfolket det bare var bein og istykkerrevne klær igjen av. Isbjørnene spiste til og med sine egne, men da lot de ikke engang pelsen ligge igjen.
Er det ikke rart, tenkte han med en tilgjort latter som lød hul selv om den aldri nådde munnen hans, at mennesker skal måtte gi tapt for dyr? Og at dvergestål ikke skal kunne måle seg med klør og tenner? Men det var slik det var nå. Ikke engang menneskenes hovmod kunne måle seg mot villskapen i de mørke bjørneøynene. Og når også isbjørner ble tatt av dage, kom det nye krypende over de blodige kroppene deres – to for hver av dem som hadde vært. Uansett hva de gjorde ville ikke strømmen av isbjørner stoppe; de brøt ned barrikadene deres, brydde seg knapt om piler og spyd, og sverd enset de ikke før de kjente dem bite i kroppen.
Det var bare én landsby igjen – bare én landsby hvor åtseleterne ikke hadde sluppet inn i husene: landsbyen som bredte seg rundt det gamle vertshuset. Før bjørnekrigen hadde det vært fullt av musikk og latter. Nå var det en dyster stemning som blandet seg med piperøyken og stønnene fra sårede som ventet på at noen skulle stelle dem. Men det kom ikke til å komme noen for å ta seg av dem den kvelden. Kanskje ikke den neste heller.
Han tittet ut igjen, forbi de matte øynene som glante tilbake på ham i vindusglasset og ut i det tette mørket. Han klødde seg på haken. Det stakk under fingertuppene. Men hvem brydde seg vel om en døde ubarbert eller ikke? Kanskje en dverg, men Durén var nesten ikke en dverg lenger. I alle fall ikke en slik dverg. Nå var han bare trøtt. Før han visste ordet av det gled hodet ned på skulderen og øynene lukket seg.

Durén våknet av at han frøs. Han satt lent mot vinduet, og det prikket i ansiktet der hvor det rørte glasset. Det var helt stille i rommet, bortsett fra lyden av noen som pustet tungt. Han holdt pusten selv og lyttet, selv om han ikke helt visste hva han lyttet etter. Kanskje kom han til å høre det han hadde sett før om kvelden. Det kunne ikke ha vært en isbjørn – han syntes han hadde sett en kappe blafre før det ble borte. Igjen knep han øynene sammen og skulte ut av vinduet. Han forventet at det skulle være enda mørkere ute nå, om mulig, men det var det ikke. Det var hvitt. Snøhvitt. Bortsett fra to glitrende øyne som stirret tilbake på ham. Så hørte han et brak. Det sved da han kjente noe flerre huden over nesen, og det store beistet falt over ham så han trodde alle knoklene i kroppen hans skulle knuse. Det siste han hørte før det svartnet for ham var et vilt rop av triumf: ”Redningen er her! Hjelpen har kommet!”