Excerpt: Småstein

Et kapittel som forteller noe om Evens og hans ungdomstid og barndom.

Bratt læringskurve

Den mest sjelsettende hendelsen i Evens barndom var en som ingen andre innså var sjelsettende. Han var tretten da han ble forelsket første gang, det var i Jenny, en etter alle standarer søt jente i paralell klassen. Han ble fasinert av all oppmerksomheten hun fikk, og hvordan hun smilte, hun var en naturlig morsperson som alle viste var snill, på ordenlig. Han sto å så på henne i friminuettene når hun og de andre jentene dannet en ring, for å holde samtalen på innsiden og de som ikke hørte hjemme der på utsiden. Han sto der iført en litt for stor hettegenser fra Fruts of the Loom, cordfløyels bukse og svarte joggesko fra Skofus, morens tak på klesvalgene hans begynte kjapt å gå mot slutten, selv om han egentlig ikke hadde funnet noen bedre alternativer selv ennå. Håret var holdt oppe av Dax voks, lilla som så dan, i pilotsveis, der luggen sto rett opp. Selv tilhørte han den aksepterte, litt middelmådige gjengen. De som ikke ble mobbet så mye lenger, men som heller ikke tilhørte de som kunne mobbe. Denne gjengen med unge gutter merket gryende at det faktisk var nettopp deres skikt som kom til å dra det lengste strået i lengden, akkurat som deres mødre sa når de etterhvert påpekte at jenter også satte pris på smarte og morsomme gutter, når de bare ble litt eldre. De var rett og slett bare flest, og kjøttvekta får alltid siste ord. Dette gjorde at Even kunne, imotsettning til taperene de som var helt sosialt uttilpass eller hadde et handikap, gå bort å snakke med jentene.

Som tenkt så gjort. Han begynte først med å erte den svakeste i gjengen litt, ikke mye, slik at hun ble såret, han bare gav noen litt velobservete betrakninger om hvordan hun alltid spiste matpakken sin ute i skolegården, noe som smigret henne ettersom en faktisk hadde lagt merke til hva hun gjorde, og som de andre jentene likte siden de egenlig ikke likte henne. Sånn fikk han etablert en kontakt med jentene og kunne begynte å ta strø sine vitser om lærere inn over samtalen. De lo veldig mye, også Jenny, hun smilte og hadde allerede arvet sin mors smilehull. Even merket han ikke greide å tenke på noe annet enn henne når han satt i timen, særlig ikke når timen besto i en norsklærer som insisterete på at «Villanden» av Henrik Ibsen hadde stor overføringsverdi til en gjeng norsk ungdom på tolv år.

Planen gikk sånn som Even tenkte, snart blandet noen flere av guttene seg inn i ringen i friminuttet, som egentlig gjorde Even ganske glad, ettersom det da betydde at det ikke bare lenger var han som hang der. Det var en forskyvning av dynamikken i skolegården som ikke gikk ubemerket hen, ikke en gang blant lærene, som fra sitt utkiksted på læreværelse smilte med sine kaffegule tenner og husket en pirrende kribling i mellomgulvet fra da de også var unge, rundt den tiden Henrik Ibsen jobbet som apoteker i Grimstad. Snart hadde Jenny og Even fått en reel kontakt, og de kunne snakke bare seg imellom, Jenny satte tydeligvis pris på dette og øste ut av seg med informasjon om kattene sine, og den gamle Chevroletten som faren holdt på i restaurere. Even fortalte at han var allergisk mot katter, men at han likte dem veldig godt. Jenny ble oppriktig opprørt over konseptet at noen kunne være allergisk mot noe de virkelig likte, selv tålte hun alt. Det ble en liten gjeng ut av disse samtalen, bestående av Jenny, Even og noen til fra begges respektive gjenger, de skapte den første gjengen der både gutter og jenter var med, selv om de selvsagt også i enkelte friminutt forhold seg kjønnsdelt, det var viktig å opprettholde en vis avstand.

Det uunngålige neste sted i barndomens kurtise kom ganske kjapt, nemlig filmkveld. Even og to av hans kamerater, skulle til Jenny og se en eller annen utrolig dårlig amerikans komedie, med henne og noen av hennes venniner. Mor og far Jenny, disket opp med både Cola og potetgull, å konstaterte at noen ikke lenger var ti, og at tiden gikk alt for fort. Det var en magisk trykkende stemmning i den lille kjellerstuden der Adam Sandler gjorde det ene komiske feiltrinnet i Central Park etter det andre, hvem kunne tro at rulleski kunne brukes til så mange komiske effekter. Even fulgte bare minimalt med på filme, nok kun til å kunne føre en samtale om den, han planla hva han skulle si hvis Jenny likte den, og hva han skulle si hvis hun mislikte den. Han passet på å ikke le på alle de stedene hun lo, fordi det ville vært for tydelig, hun måtte jo ikke mistenke at han likte henne.
Even var på et tidspunkt til og med på nippe til å ta opp problematikken med sin mor, men han fant ut at dette var noe mødre ikke hadde noe med.

Reglene tilsa at det bare var å følge den gamle syttitallstradisjonen med å spørre på sjangs, dette var tross alt generasjonen som måtte ta til takke med Mirc som chattemotor. Den enkleste sammenhengen å spørre på sjangs var selvsagt på en av klassefestene som ble arrangert. Skolen forstå heldigvis noe av dette innviklede sosiale systemet og arrangerte derfor ganske ofte slike klassefester, de bodde tross alt på et lite sted, så det var begrensent hva som kunne gå galt. Skolen satte tre-fire klasserom til disposisjon, samt en av forelesningssalene hvor det var filmvisning, så kjøpte foreldrene inn litt pizza, brus og potetgull på dugnad, det var egentlig mer enn nok av sosialsmøremiddel for en gjeng tolvåringer som uansett var sammen seks-syv timer hver dag.
Even satt å så på Jenny fra bak et knippe pulter, hvor han og noen av de andre guttene satt å spiste pizza, hun og noen av jentene satt å spilte UNO å prøvde å se voksne ut. Noen satte på cdspilleren engelsklæreren stort sett brukte, men i motsettning til vanlig kom det ikke ut en behagelig stemme som informerte om de gramatisk fallgruvene i det engleske språket, men en utrolig kjip sang som egentlig ingen likte. Jentene protesterte, og Jenny gikk bort å bytet ut cden med en hun hadde med selv, Gorillaz. Even ble nå stormforelsket, dette var det avgjørende øyeblikket han hadde ventet på uten å vite det, for å kunne slippe følesene helt løs. Selv om hun var jente kunne hun likte musikk, bra musikk, dette var noe annet enn det han hadde forestilt seg, nemlig at det gikk ann at jenter også kunne være kule. Han datt litt ut av sitt eget hode, og tenkte at nå fikk det være, han skulle spørre på henne, de tilhørte hverandre.

Han satt å prøvde å komme på en bra måte å gjøre dette på, men det var selvsagt umulig å finne noe sånt. Det skulle vise seg at det heller ikke var nødvendig, ettersom Jenny plutselig vinket han bort til seg, noe som gjorde han like deler glad og redd. Hun smilte lurt til han mens de nærmet hverandre, og alle jentene la merke til dette fra bak UNO kortene. Det var en pirrende følese i hele bygget, det var mørkt ute, det var ingen andre på skolen, de kunne gå hvor de ville. Det ble et helt annet bygg nå, det var noe spennende. Hun tok tak i armen hans og dro han bort fra bordet. Even merket han hadde rar følese av usikkerhet og glede i beina, og at han bare syntes hun var søtere enn noen gang, hun virket så blid. Jenny lente seg mot han.
Du må gi denne til Lars. Ikke les den.
Så gav hun han en liten pent nitidig brettet lapp, hun smilte en siste gang, og gikk mot bordet igjen.
Even ble stående med hjerte lang under gulvet, for han kjente en stikkende mistanke om hva lappen var, han hadde sett dem før. Han snek seg unna, skamfull til han viste hun ikke kunne se han lenger, å åpnet lappen sakte. Det sto nettopp det han frytet mest. « Skal vi være kjærester? Kryss av. Jenny» så var det tegnet inn to blå firkanter hvor det sto Ja og Nei, hvor Lars kunne gi svar. Even gikk resolutt ut av skolebygget.

Lars var tynn, spilte fotball, kunne ikke matte, han var perfekt. Even, var det motsatte, han var en man kunne sende lapper med, en man kunne stole på, morsom, altså helt uaktuell som kjæreste. Utenfor skolebygget var det kjølig, det var ennå ikke vår, men noen av ungdomskoleguttene spilte basket på banen, noe som tok vekk den siste rest av magi for kvelden. Even så at de bare var to-tre år eldre enn han, han viste hvem alle var, hvem de var storebrødre til. Han hadde innsett at de ikke var så farlige. Så han gikk bort å satte seg på en benk å så på. De var slik han ville være. Han tok opp lappen igjen å så på den, han kom ikke til å gi den til Lars, eller forklare seg til Jenny, hun fikk tenke hva hun ville, hun var død for han nå, selv om han fremdeles elsket henne. Sindre, som var storebror til en av Evens kamerater, kom å satte seg ned ved siden av han, han skulle være innbytter litt.
Halla Even, skjer?
Sa han anpusten.
Nei, ikke noe spesielt.
Sindre så mer på han.
Du ser jo faen meg ut som du har dame trøbbel jo? Kan se det på folk. Har det gått galt.
Even rakk han lappen.
Du likte henne Jenny eller?
Sindre smilte.
Jepp, hun er pen lissom.
Even prøvde å virke manndig, Sindre prøvde det samme.
Du veit, jenter er umulige, du må ikke tenke så mye på dem sånn, noen får du andre ikke. Det er nok av dem her i verden.
Men hu er veldig søt liksom, hun vil bare ha Lars fordi han er så flink i fotball.
Dårlig grunn synes jeg. Jenter er overfladiske, du må bare finne noe du er flink på også.
Even tenkte litt.
Men hu synes jeg er koselig da, morsom å sånn.
Sindre lo.
Det er du jo, men ingen jenter blir sammen med noen som er koselige og morsome, de blir de bare venner med. Skjønner du, hun vil ha deg som venn, ikke som kjæreste. Veit det er vanskelig, har hatt det sånn sjøl, men du må bare være tålmodig, de blir bedre etterhvert, når de blir eldre.
Even smilte litt, det var jo bare to år til han var like gammel som Sindre.
I mellomtida får du bare ta løken til hjelp.
Even tenkte at han ikke likte løk, og at han ikke kunne forstå hva en grønnsak hadde med dette å gjøre.
Løken?
Sindre pustet oppgitt over ungdomensdårskap.
Nappe løken liksom?
Han kostaterte at han fremdeles hadde et spørsmålstegn ved siden av seg.
Pikken da, du tar tak i den når den er stiv så drar du den opp og ned mens du tenker på ei du liker eller ser på bilder på nette, det hjelper på kjærlighetssorgen.
Even merket han ble satt ut av dette, han var ikke vant til å tenke på sånt.
Hvorfor det?
Bare prøv.
Sa Sindre.

Sånn gikk den mest skjebnesvangre dagen i Evens ungdom, da han på en dag både fikk kjærlighetssorg for første gang, lærte å onanere, og innså at det var en uting å være for snill med jenter.